Tilbakeblikk

Jeg fikk diagnosen prostatakreft med spredning til skjelletet i november 2008.

Kona jaget meg til fastlege i mars 2008 på grunn av slapphet og dårlig søvn da jeg måtte på toalettet opp til 10 ganger om natta. Fastlegen gjorde en del undersøkelser og det ble etter et par måneder tatt PSA-prøve og den viste en verdi på 13. Jeg ble henvist til sykehuset i juni, kom inn i september og det ble tatt biopsi. PSAen var da 26.

I november fikk jeg resultatet av biopsien det var kreft i alle 10 prøvene. Det var veldig høy gleason-verdi som måler aggressivitet. Den var på 9 på en skala til 10.

Prognosen for denne typen kreft er dårlig. For min del ble det sagt et år til halv-annet. Jeg vet ikke hva jeg tenkte. Kona ble forskrekket over at det var spredning, selv om hun var forberedt på kreft i prostata. Vi fikk det travelt og tenkte at det er mye som må ordnes før jeg rusler.

 Å fortelle familie og venner

Det tyngste øyeblikket var å ringe å fortelle datter og sønn om resultatet. Da randt det noen tårer hos meg. Kona mi hadde det tungt men jeg tror at det er verre å være den andre parten - det er tross alt den som blir igjen. Mine tanker rundt dette er vel og at jeg alt i alt er litt heldig. Barna våre er voksne å klarer seg bra og kona mi er veldig flink og klarer seg veldig godt. Angst er noe som naturlig nok kan følge en slik sykdom. Som jeg nevnte er både kona og barna mine selvstendige og klarer seg fint. Dette i kombinasjon med at jeg ikke er redd for døden tror jeg er årsaken til at jeg ikke har vært plaget av denne angsten. Hvis du klarer å lete fram noen lyspunkter tror jeg det er noe som kan hjelpe veldig.

Kolleger antok at noe ikke var som det skulle. Jeg var slapp og sliten på jobb, og i perioden rett før diagnosen kom var jeg også borte en del timer fra jobb på grunn av legebesøk, prøver osv. Jeg "kjøpte meg forståelse" ved å være åpen om dette, så kolleger fikk vite om situasjonen relativt raskt. Reaksjonen kom i form av en lang navneliste med lykke-ønsker, blomster og Cognac. På nytt ble følelsene satt i sving. Det er en helt fantastisk gjeng jeg jobber med...

Framover skal jeg skrive litt om medisinering, kostholdstips, hvor man kan søke hjelp og mer om mine erfaringer; i håp om at det kan hjelpe noen som er rammet, eller deres pårørende.

- Willy